Det er lørdag 20. november 2004. Den første snøen har kommet ila natten. Jeg er i Sandefjord hos mamma etter lutefisklag med alle damene i familien kvelden i forveien. Jeg ringer min kjære ektemann, Paal, for å høre hvordan det går der hjemme. Barna er ute i hagen og leker i den første snøen. Når vi snakker hører jeg utgangsdøren åpnes og eldstesønnen Frederick roper: «Pappa, jeg kan ikke se Victor!» Paal sier raskt at han ringer meg tilbake om litt, han skal bare ut å se etter yngstemann, Victor.

Jeg kjenner en klo som griper tak i magen. Jeg blir iskald, jeg bare vet at noe er feil. Jeg vandrer rundt og rundt i stuen hos mamma. Etter ca 10 min prøver jeg å ringe tilbake – ikke noe svar, og sånn fortsetter det – lenge. Nå VET jeg at noe har skjedd. Tårene triller, og jeg ringer og ringer. Så svarer Paal: «Siv, du må komme hjem NÅ! Victor har druknet i bekken!» Ikke noe mer. Telefonen er død. Røret er lagt på. Jeg ringer tilbake, igjen og igjen. Jeg MÅ få vite mer, men jeg får ikke noe svar. Jeg kneler ned på gulvet. Det er en sorg så altomgripende, den omslutter hele kroppen. Jeg er helt knust. Livet med Victor passerer revy. Han er bare 1,5 år akkurat denne dagen, allikevel har vi så mange minner. Jeg ligger på gulvet, jeg uler ut min sorg – klarer ikke å bevege meg, totalt lammet.

Plutselig kjenner jeg meg ekstremt sterk. Jeg reiser meg opp, hodet er helt klart – jeg vet akkurat hva jeg må gjøre. Mine søstre og min mamma ser på meg. Jeg må dra til sykehuset – NÅ! De lar meg ikke kjøre alene. Jeg sier at jeg MÅ få kjøre bilen selv, at min yngste søster sitter på med meg og at min eldste søster tar med mamma i sin bil. Jeg er bestemt. Nå går det fort. Jeg pakker tingene mine og etter kun få minutter er vi på veien. Etter en stund ringer Paal tilbake. De, han og Frederick, er nå i ambulansen sammen med Victor på vei til sykehuset. Paal hulker, sier det er hans skyld og er nærmest på randen av hysteri. Forbausende nok kjenner jeg meg ganske så rolig, jeg trøster og ber han gå gjennom hendelsen med meg – ber han fortelle hva som skjedde, hva han gjorde.

Han har gjort alt som står i hans makt for å redde vår sønn, virkelig alt! Min fantastiske ektemann visste akkurat hva han skulle gjøre når han fant Victor livløs i bekken med hodet ned og ansiktet under vann. Han har tidligere hatt 1 års opplæring i livredning på skolen. Han husket – han visste akkurat hvordan frigjøre luftveier og gjøre hjerte- lungeredning på så små barn – det gikk automatisk. Han ropte på hjelp helt til det kom noen på veien som fikk ringt 113. Han er en virkelig helt! Min helt! Vår helt! Nå er det opp til ambulansepersonale, leger, spesialister og helsepersonell på sykehuset. Han kan ikke gjøre mer.

Vi ankommer Rikshospitalet. Jeg stopper rett utenfor, bare løper fra bilen og inn. Får raskt instruksjoner i informasjonen. Victor er på vei opp til barneintensiven fra akuttmottaket – jeg løper. Jeg kommer opp til barneintensiven rett før de kommer opp – jeg møter de i korridoren. Min lille Victor ligger i en stor seng. Han er hvit, nesten blålig og når jeg tar på han er han iskald. Huden hans føles som pergament og jeg tenker – han er død! Jeg knekker sammen igjen, mister grepet, kaster meg i armene på Paal, før jeg ser min eldste sønn Frederick. Han er bare 6,5 år og der står han, min lille gutt – helt hjelpeløs, også han hvit i ansiktet og skjelver. Jeg samler meg og tar han i armene mine, trøster, klemmer, holder han hardt inntil meg – og vi gråter sammen alle tre. Det gjør så ufattelig vondt!

Foto: Privat – Victor ligger i kunstig koma med kjøledrakt

Victor var klinisk død i 45 minutter før han ankom sykehuset og ble koplet til respirator. Han hadde 27 grader i kroppen og ble lagt i kunstig koma. Han skulle legges i en helt spesiell nedkjølingsdrakt som det den gang fantes kun to (2) eksemplarer av – en hadde Ullevål sykehus og en hadde Rikshospitalet. Rikshospitalets drakt var ute av funksjon og fordi det var lørdag, hadde de ingen teknikere som kunne hjelpe. Vi var allikevel heldige – drakten på Ullevål sykehus var tilgjengelig og den ble sendt over til Rikshospitalet. Med denne drakten ville det være mulig å regulere en jevn temperaturøkning i kroppen – dette spesielt for at hjernen ikke skulle hovne opp. Det første døgnet var helt avgjørende – det var kritisk – vill han leve eller dø? Vi satt og våket over han. Det er nok det lengste døgnet i vårt liv…

Vi hadde hver vår rolle, Paal og jeg, gjennom denne ufattelige hendelsen. Livet blir satt «på hold», håpet og instinktet tar over… Samtidig må hverdagen håndteres – på en eller annen måte… Fordelingen av oppgaver falt bare naturlig. Paal tok hånd om all «eksternkommunikasjon» – Snakket med våre respektive arbeidsgivere, skolen og lærerne til Frederick, holdt våre foreldre og nærmeste familie kontinuerlig oppdatert og besvarte alle meldinger og telefoner fra venner og andre som tok kontakt. Jeg tok ansvar for all «internkommunikasjon» – med leger, spesialister og helsepersonell, ville ha alle detaljer, fakta og statistikker – alt det kliniske, avveiningene frem og tilbake, det medisinske –  og kommuniserte med Paal og Frederick, oversatte til et «språk som vi alle kunne forstå» slik at vi kunne ta de riktige avgjørelser – raskt om nødvendig. Jeg tok også ansvaret for det følelsesmessige – tvang frem både sorg, sinne, apati, avmakt mm – hele spektret hos oss alle tre – visste at skulle vi «overleve» dette som familie, uansett utfall, så måtte vi gjennom følelsesregisteret – få det ut – kjefte, snakke, skrike, gråte, trøste….

Det første døgnet gikk bra. Nå visste vi at Victor ville overleve. Han lå fire dager i koma og det var veldig usikkert om det ville bli hjerneskade. Det ble daglig tatt MR og CT – det var aktivitet. Onsdag skulle han vekkes – vi var så spente på om han vill huske oss. Han våknet og sa både mamma, pappa og «Fleflikk». Vi var fra oss av glede – FOR en LYKKE-følelse! Det var ubeskrivelig og ufattelig! Fra den dypeste sorg til den største lykke – på bare noen dager. Det var et «mirakel»!

Foto: Privat – Victor har nettopp våknet opp fra koma

OG alt dette takket være de beste menneskene jeg vet om – nemlig legene, spesialistene, sykepleierne, hjelpepleierne, ambulansepersonalet – JA, alle som jobbet på sykehuset og med Victor i disse dagene og i ettertid. De har alle vært helt utrolige! Vi kan aldri få takket dem nok!

Min motivasjon

Kjøledrakten som var med på å redde Victor, kostet den gangen i overkant av NOK 1 million kroner per stk. Jeg sa at dersom jeg noen gang skulle vinne penger i lotto, ville jeg kjøpe og donere en ekstra slik drakt til Rikshospitalet. Nå har jeg ikke vært så heldig at jeg har vunnet i Lotto, så jeg har ikke fått donert en slik drakt til sykehuset, men jeg er fast bestemt. Dersom jeg skulle få en eller annen anledning til å på noen måte bistå eller hjelpe disse fantastiske mennesker som jobber på sykehusene våre og i helsesektoren i Norge slik at deres arbeidshverdag kan bli litt enklere – hjelpe dem med å hjelpe andre og å redde flere liv, ja da skal jeg gjøre det – med all min kunnskap, erfaring, energi, engasjement og av hele mitt hjerte. Og nå tror jeg at jeg kanskje kan få denne muligheten…

 

Sykehuspartner

Sykehuspartner er et helseforetak som eies av Helse Sør-Øst. Sykehuspartner har det overordnete ansvaret for å levere IT (IKT), HR, innkjøps- og logistikktjenester til alle sykehus underlagt Helse Sør-Øst RHF (Regionale Helse Foretak); dvs sykehusene i Vest-Agder, Aust-Agder, Telemark, Vestfold, Buskerud, Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark og Oppland.

Tidligere i år ble Sykehuspartner HF og Helse Sør-Øst RHF rammet av en omfattende IT skandale der sensitiv pasientinformasjon for 2,8 millioner nordmenn skal ha vært tilgjengelig for utenlandske IT medarbeidere i Asia og Øst-Europa etter at Helse Sør-Øst RHF outsourcet store deler av IT drift og infrastruktur til teknologiselskapet DXC (tidligere CSC og HP Enterprise).

Datatilsynet har gransket om Helse Sør-Øst RHF har brutt personvernloven, og rapporten er knusende. Den konkluderer med at det var manglende gjennomføring av risikovurdering ifm outsourcing av IT infrastruktur til den store amerikanske IT-giganten samt mangelfull sikkerhetsledelse, manglende etterlevelse av regelverket og beslutninger har ikke vært forankret hos de underliggende sykehusene.

Resultatet ble at daværende teknologidirektør i Helse Sør-Øst RHF og styreformann i Sykehuspartner HF samt, daværende administrerende direktør, måtte trekke seg fra sine stillinger – noe som jo nok er politisk korrekt når slike situasjoner oppstår.

Nå skal det «ryddes opp», IT outsourcingsavtalen med DXC er satt «på hold» og Sykehuspartner HF søker etter ny administrerende direktør.

 

Hva må gjøres?

Jeg tror det nå er viktig å skape ro i Sykehuspartner. Rykter sies at det har vært og fortsatt er mye uro blant de ansatte og at den interne bedriftskulturen ikke er så god. Mange av lederne er allerede byttet ut og jeg mener at det nå bør etableres ny strategi for å nå målene i det planlagte moderniseringsprogrammet, som bl.a. omfatter digitalisering, standardisering, effektivisering, økt pasientsikkerhet, økt kvalitet mm. Sykehuspartner må opparbeide seg fornyet tillitt som leverandør av IT tjenester til Helse Sør-Øst RHF og de underliggende sykehusene. Sykehuspartners (nye) ledelse må også etablere tillitt blant de ansatte. Det er vesentlig at de ansatte nå inviteres med på den endringsreisen Sykehuspartner skal gjennom. Jeg mener også at de tre viktigste teknologiske aspektene som må få prioritet er 1) sikre en helhetlig infrastruktur som kan tåle fremtidens digitale behov, 2) redusere antallet Software applikasjoner og sikre at de som skal benyttes er kompatible og enhetlige på tvers av helsesektoren, dette for å sikre 3) god informasjonsflyt både internt i sykehusene, mellom sykehusene samt mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten i tråd med samhandlingsreformen. Ref. mitt blogginnlegg På Liv og Død

 

En liten konspirasjonshistorie

Det var en gang en IT leder som etter en stor og omtalt fusjon ble både «degradert og tilsidesatt». Han ble «fanget opp» av en «bror», som la sin hånd over han. Denne «storebror» var toppleder i konsernledelsen i et stort IT selskap, og selv om det er sagt at «brødre ikke skal ansette andre brødre» fikk denne IT lederen en plass i «storebrors» ledergruppe. Han var selvfølgelig ekstremt takknemlig, og gjorde alt det «storebror» ville at han skulle gjøre. Han var selv ikke spesielt god på ledelse og i alle sine posisjoner hadde han benyttet seg av innleide konsulenter som hadde fulgt han hele veien – også hit… Etter en stund begynte denne lederstrukturen «å rakne» og deler av IT selskapet skulle selges. Denne IT lederen hadde vært ytterst lojal til «storebror» og selv om både kritikkverdige situasjoner hadde oppstått mer enn en gang og etiske regler og verdiprinsipper hadde blitt brutt nærmest kontinuerlig i denne lederkonstellasjonen, var «storebror» særdeles fornøyd med denne IT lederen. «Storebror» benyttet anledningen til å bruke gode opparbeidete «allianser» og «en tjeneste er en annen verdt» prinsipper som forhandling i salgsprosessen. Et anerkjent rekrutterings- og headhuntingsbyrå ble involvert, og denne IT lederen avanserte «plutselig» kraftig og ble utnevnt som ny IT direktør for en av våre kanskje viktigste norske offentlige institusjoner. Det ble spekulert mye i dette og det ble sagt at han «ble plassert» – at det var «en tjeneste»… Han har vært der noen år nå, og både «storebror» og de samme konsulentene som har fulgt han hele veien er også innleid her… – de bistår i strategi- og lederutviklingsarbeidet sies det…

Søknad

Denne historien er dessverre ikke unik, til tross for at vi snakker om «lille Norge». Stillingen administrerende direktør for Sykehuspartner HF er også en særs viktig posisjon i forhold til videreutvikling av vår nasjonale helsesektor, valg av IT leverandører og samarbeidspartnere osv. osv. Denne stillingen kan derfor godt være et mulig «en tjeneste er en annen verdt» prospekt…

– Jeg velger derfor å «søke offentlig» på en offentlig stilling og denne bloggposten er min søknad på stillingen som administrerende direktør i Sykehuspartner HF.

 

Makt, taktikk og politikk

Jeg har hatt en fantastisk karrière, strålende resultater og god track-reckord med suksessfulle endringsprosjekter og økonomiske turnarounds gjennom majoriteten av mine mer enn 20 års erfaring med IT og teknologibransjen –  helt til jeg møtte på et stort konsulenthus og etterpå et av Nordens største IT selskap.

I disse selskapene møtte jeg på det vi kanskje kan kalle «realiteten i det norske næringslivet», med alt fra interne maktspill og prestasjonskultur i en grådig partnerorganisasjon, til tilnærmet «House of Cards»-kultur i en salig blanding med «Game of Thrones»-tilstander i en matriseorganisasjon der kundene ble 2. prioritering og maktposisjonering, JA-ledelse, taktikk, allianser og det interne (og til tider eksterne) politiske spill overgikk alle grenser jeg tidligere kun har sett i filmer og langt mindre erfart gjennom en lang karriere.

Jeg har de siste årene stått i ekstremt heftige ledersituasjoner, der lærekurven om hva som virkelig skjer på toppledernivå har vært ekstremt bratt. Jeg er ingen JA-leder, og har blitt omtalt som både «en bråkmaker» og «en konfliktskaper» fordi jeg ikke har «innrettet meg» eller akseptert enkelte meget kritikkverdige holdninger, oppgaver eller situasjoner. Det har vært skikkelig tøffe år, men jeg ville ikke vært dem foruten – disse årene har lært meg mer enn hva noen mastergrad ville ha gjort – og nettopp pga. disse erfaringene kan jeg si: JA – jeg er klar!

Jeg vil bruke min kompetanse og erfaring til å «make a matter» i en topplederrolle i norsk næringsliv. Ikke som JA-leder i makt- og prestasjonskulturer, men for å ta ledelse og gi Norge retning inn i en «ny æra» med gode verdier, ydmyk og empatisk lederstil, menneskelig omtanke, sterke og trygge bedriftskulturer som fostrer kreativitet og innovasjon slik at Norge kan gå inn i «det digitale skiftet» og fortsette som «et lite land» men allikevel «en stor nasjon» med sterk internasjonal anerkjennelse.

 

Kvinner i toppledelse etterlyses

Det skrivers ofte i mediene om at Norge ikke har nok kvinner som tørr å gå inn i de tøffe topplederstillingene både i offentlig og privat sektor. Barne- og likestillingsminister Solveig Horne gikk ut med en kronikk publisert på NRK Ytring i februar i år, med at selv «i et av verdens mest likestilte land har vi fortsatt problemer med et kjønnsdelt arbeidsmarked» og at det i toppledergruppene i de 200 største selskapene i Norge kun er 20 % kvinner. I linjelederposisjoner viser det seg at det kun er 15% kvinner – dette er ikke godt nok, mener Regjeringen og våre politikere og Horne håper næringslivet tar utfordringen om å legge til rette for og drive målrettet rekruttering.

Vel, jeg er kvinne i min beste alder, med voksne barn, ferdig med tidsklemma og kan yte mye i over 20 år fremover – Jeg melder herved min interesse og tar utfordringen – Tøff, norsk kvinnelig toppleder som tørr!

Til Sykehuspartner HF styre og ledelse:

Vil dere fortsette med en kvinnelig toppleder og samtidig få inn «nye øyne» fra privat sektor inn i offentlig sektor – tilsette en ny administrerende direktør med meget god forretningsforståelse, som «har vært ute en vinterdag», «tørr å stå i det», er trygg på seg selv, har stor gjennomføringsevne, har erfaring og kan manøvrere både maktspill, taktikk og politikk i store organisasjoner, jobber like bra både oppover og nedover i organisasjonen, som «brenner» for skjæringspunktet der teknologi, menneske og helse møtes, er empatisk og har en tydelig og transparent lederstil uten skjulte agendaer, er helt klart ikke «plassert» for at «noen skal få en gjentjeneste», har meget god kunnskap fra en av verdens største internasjonale IT selskaper om risikostyring og risikovurderinger ifm leverandørkontrakter, IT outsourcing, infrastruktur og drift, har lang track-record med suksessfulle endringsprosjekter – alt fra små prosjekter som rammer en liten del av en stor organisasjonen til store omfattende endringsprogrammer som totalt endrer forretningsmodell, berører de viktigste verdi- og leveransekjeder og håndtering av flere tusen ansatte, forstår helhetlig IT integrert i forretning og kan lede på en trygg og god måte inn i «det digitale skiftet» – ja da er det bare å ta kontakt!

Jeg Tar’n!  

 

Foto: Privat og Pixabay (free images)

Kilder: Sykehuspartner.no, Regjeringen.no