8. mars – Den Internasjonale Kvinnedagen. Etablert i 1910 av tyske Clara Zetkin for å hedre kvinners rettigheter. I Norge ble Kvinnedagen første gang markert i 1915. Kvinnedagen – 103 år i Norge! Vi har kommet langt, kanskje lenger enn mange andre land på mange områder, men vi er definitivt ikke kommet langt nok hva gjelder kvinner i ledersjiktet i norsk næringsliv. Her skjer fortsatt kvinnelig diskriminering og undertrykkelse. Jeg har opplevd det, og ettervirkningene har blitt et sant mareritt…

En svertekampanje

Siv Sletten – Nei, dere må ikke ansette henne! Hun er en bråkmaker! Hun skaper konflikter! Hun leverer ikke! Hun er ikke god på kommunikasjon! Stopp! Tommel ned! Rødt flagg! Dette er «snakkisen» der ute – i arbeidsmarkedet – innenfor IT miljøene – og i IT-bransjen. Sakte men sikkert har den negative omtalen utviklet seg og bredt om seg de siste årene. Jeg er blitt «svartelistet» og «flagget rødt» hos flere rekrutterings- og headhuntingsbyråer samt i flere HR-miljøer og konsulenthus som søker etter IT ledere og rådgivere. Dersom mitt navn nevnes ifm en ansettelsesprosess, blir prosessen raskt terminert. Noen har hørt at… Noen kjenner noen som sier at… osv…

Det hele begynte for flere år siden da jeg jobbet i et stort nordisk IT selskap…. Der skjedde det mye negativt, og et par av sjefene sa til meg at de skulle «knuse meg og ødelegge min karriere»… Jeg hadde aldri trodd det var mulig – at noen få personer kunne få til noe slikt – en svertekampanje. Men Norge er et lite land, og sladder – spesielt negativ sladder – «sprer seg som ild i tørt gress». De negative uttalelsene spres raskt fra person til person, og flere negative nyanser har tilkommet ettersom sladderen og baksnakket har bredt om seg. Til og med personer som aldri har jobbet med meg eller som kjenner meg, men som (kanskje) vet hvem jeg er, uttaler seg om hvordan jeg er og om hva jeg kan og ikke kan…

 

Et lite tilbakeblikk

Jeg lanserte bloggen DigIT Transform i mai 2017 og i mitt fjerde blogginnlegg annonserte jeg at jeg hadde sagt opp jobben min som IT-Sjef i Specsavers for å jakte på drømmejobben. Link: Jakten på Drømmejobben!

Og jeg har virkelig jobbet med å Jakte på Drømmejobben! Jeg trodde, da jeg startet prosessen i høst, at drømmejobben ville være en toppleder- eller rådgiverstilling der jeg kunne få bidra til utvikling av «den digitale transformasjonsreisen» for et (eller flere) selskap(er). Jeg har over 20 års erfaring med IT og teknologi, og trodde at jeg kunne være en svært attraktiv ressurs i den raske teknologiutviklingsepoken som nå er i gang. Gjennom høsten og vinteren har jeg søkt mange CIO, CTO, CDO, IT direktør, senior- og executiverådgiver  – stillinger, og vært i mange prosesser. I begynnelsen tenkte jeg at det var litt merkelig at disse prosessene ofte startet svært så optimistisk og positivt, og terminerte brått ofte uten noen tilbakemelding fra headhunter/ rekrutterer eller ansvarlig for prosessen…

Også i perioden etter å ha vært ansatt i et av Nordens største (og kanskje mest beryktede…) IT selskap, og jeg skulle ut i arbeidsmarkedet igjen, skjedde det samme. Den gang ble jeg til slutt gjort oppmerksom på, av en hjelpsom headhunter, at det var en del negativt snakk om meg i markedet. «Kalde referanser» som gjerne «advarte», ble jeg fortalt. Det var den gang et sjokk at det faktisk var satt ut slike negative rykter om meg – og jeg var dypt fortvilet. Jeg fikk karriereråd om å gå «utenfor bransjen» til det hele hadde roet seg ned – at den negative sladderen etter hvert ville «dø ut» – ila et års tid…

Feigt

Det har den altså ikke gjort! Sladderen og baksnakket er fortsatt tilstede, og jeg har, fra et par hjelpsomme kilder, blitt gjort oppmerksom på at det fortsatt både «advares» og «flagges rødt» når mitt navn kommer opp ifm en ansettelsesprosess. Det utrolige i denne situasjonen er at ingen har vært eller er tøffe nok til å spørre meg om min versjon. Ingen har stilt meg spørsmålet om hva som har skjedd, eller konfrontert meg med alle disse negative uttalelser og advarsler. Jeg er veldig forundret over at alle disse profesjonelle rekrutterere, direktører og andre ledere i selskaper der jeg har vært i en ansettelsesprosess ikke èn eneste gang, har kalt meg inn for å spørre om hva dette «snakket» egentlig er. Alle har bare brått terminert all kontakt. Helt ærlig så synes jeg innerst inne det er utrolig feigt!

 

 

Gutteklubben Grei

Sitatet over er oppdiktet, men det kunne nok like gjerne vært sagt av flere av de mannlige topplederne i norsk næringsliv. Nå må samfunnsdebatten rundt ledelse i norsk næringsliv igjen opp på bordet – Det er virkelig på tide med et skifte! Vi må ta et oppgjør en gang for alle med «Gutteklubben Grei», dvs. dagens mannlige «eldre» næringslivsledere som er livredde for å gi fra seg makten. Dette gjelder også «Hyenene» som støtter dem der ute, dvs. «Kvinneklubben Grei» – kvinnelige ledere, mellomledere og ikke minst HR-ledere med makt som «stryker gutta på ryggen», «vender kappen etter vinden» og «harselerer» kanskje enda verre med sterke dyktige kvinnelige kollegaer enn hva «Gutteklubben Grei» gjør…

«Gutteklubben Grei finnes. Og de som utfordrer den, blir lett stemplet som brysomme og vanskelige å ha med å gjøre.» Dette skrev Hadia Tajik i Aftenposten i mars 2017. Link: Gutteklubbens rekruttering starter ofte med menn som beundrer hverandre | Hadia Tajik

Jeg kan skrive under på at Hadia Tajik fortsatt har helt rett! Utfordrer man på en slik måte at noen i «Gutteklubben Grei» (GG) blir ordentlig provosert, ja da blir man ikke bare stemplet som brysom og vanskelig å ha med å gjøre – da går GG virkelig inn for «å knuse deg».

Min karrière i Norges «IT verden» er kanskje «parkert» pga dette, men samfunnsdebatten er superviktig for de kommende generasjoner i arbeidslivet. Vi er nå inne i en «turbulent» teknologisk endringsreise, der arbeidsplasser er usikre, kompetansekravene utydelige og velferdsstaten Norge må tenke nytt for å kunne fortsette som den anerkjente velferdsstaten vi er i dag. Vi har ikke «råd» til at enkelte næringslivsledere «styrer» på denne måten, og at kun et lite knippe ledere (og rekrutterere…) skal «velge» hvem som «er gode nok».

 

Lille Norge

For noen år tilbake ble jeg «truet på livet» da jeg sa at jeg ville ta historien min til media. Min mann og jeg var ute på «fredagspils» i førjulstiden. Da møtte vi tilfeldig en gjeng fra «IT Norge», som var sterkt involvert i min turbulente tid og avslutning i det store nordiske IT selskapet. Vi endte opp med å snakke om hva som hadde skjedd, og jeg var ganske «kjepphøy» og sa at jeg godt kunne tenke meg å fortelle min historie i media. Jeg sa også at jeg allerede hadde startet med å skrive bok om alt som hadde skjedd. «Jeg ville vært veldig forsiktig med det Siv, man vet aldri hva som kan skje med deg vet du…», ble jeg fortalt av en av de mannlige topplederne som var tilstede. Min mann fikk også med seg dette, og jeg måtte raskt ta han med meg ut fra stedet for at det ikke skulle bli bråk. Min mann ble skikkelig sint. Jeg ble skremt, rystet og sjokkert – skjedde dette virkelig i «lille Norge»? Vi diskuterte denne hendelsen mange ganger på hjemmebane, og jeg bestemte meg til slutt for «å ligge lavt» – Jeg var sliten og redd og ønsket ro etter alt som hadde skjedd.

Nå er jeg ikke redd mer!

Alle historier har (minst) to versjoner. Nå er det tid for å fortelle min historie.

En historie om makt, maktkamper og maktmisbruk, allianser, internt spill, taktikk, politikk, skjulte agendaer, ofring, lojalitet og illojalitet, prestasjons- og belønningskultur, sykdom og død, mobbing, trakassering, trusler, sladder og baksnakk, varsling, korrupsjon…?, vennetjenester, losje-kammeraderi, forbilder som falmer og mye, mye mer…

Jeg skal fortelle min versjon, en nådeløs historie, min sannhet om hva som har skjedd – Ærlig og uten filter!

Til alle sterke, ekstroverte, engasjerte, modige, tydelige, genuine, og ærlige kvinner der ute:

Gratulerer med Kvinnedagen!

 

Foto: Pixabay (free images)