Vi nærmer oss 1. mai helgen med stormskritt. 1. mai er arbeidernes internasjonale kampdag med røtter tilbake til slutten av 1800-tallet. Krav om 8 timers arbeidsdag var årsaken til en demonstrasjon og påfølgende generalstreik i Chicago i 1886, der Arbeiderpartiets formann, Carl Jeppesen, deltok fra Norge. Dagen ble første gang feiret i Norge i 1890.  1. mai er altså en merkedag for alle verdens arbeidere, og formålet med dagen er at folk samler seg og demonstrerer for å kjempe for viktige saker – som for eksempel bedre arbeidsmiljø, bedre arbeidsvilkår, arbeidernes rettigheter, lover og regler i og rundt arbeidet, gjensidig respekt i arbeidslivet osv.

Med dette blogginnlegget – Episode 1 av NÅDELØST, fremmer jeg her en viktig «fane»-sak om ledelse og lederstil som jeg mener definitivt ikke burde finne sted i Norge i dag!

NÅDELØST – Episode 1: En PMS Kjerring fra Helvete

11. september. Det er onsdag, klokken er ca 11:00 da det tikker inn en tekstmelding på min mobiltelefon: «Møt meg i Kundesenteret kl 11:15!». Meldingen kommer fra en av konserndirektørene – han som på dette tidspunktet skulle vært min sjef, men som fortsatt var sjefen til sjefen. Jeg hadde vært ansatt i selskapet i litt over fire måneder – men pga ferieavvikling og høytidsdager hadde jeg kun jobbet 80 arbeidsdager – og denne tiden hadde vært ekstremt turbulent og utfordrende. Jeg hadde lenge forsøkt å få denne konserndirektøren i tale, uten å lykkes – nå, endelig, skulle vi møtes og forhåpentligvis snakke, avklare og beslutte.

Kundesenteret var et ganske stort, åpent område i underetasjen med barbord og stoler, direkte i tilknytning til kantinen. Alle mennesker som satt i kantinen eller hadde (uformelle) møter i området rundt kantinen og Kundesenteret, kunne se og delvis overhøre alt som skjedde i Kundesenteret. I tillegg måtte man gå gjennom eller forbi Kundesenteret og kantinen for å komme til møterommene, auditoriet, samt toalettene i denne etasjen. Med andre ord, dette møtet med denne konserndirektøren, var et møte «på utstilling».

Jeg var først på plass, og sto ved et av barbordene i Kundesenteret. Jeg så konserndirektøren komme gående over det åpne området fra trappen, forbi kantinen og frem til Kundesenteret. Han var en meget høy, slank, rakrygget og «stilig» mann med en høyreist holdning som på en måte «tok rommet». Han lyste av autoritet. Mange i selskapet var litt «redde» for ham, de fleste «smisket» med ham, og unngikk å ta diskusjoner med ham. Han hadde et internt «rykte» for å være ekstremt bestemt og han fikk det alltid som han ville. Jeg hadde, før jeg begynte i selskapet, fått både respekt og tillit til ham gjennom ansettelsesprosessen. Jeg hadde sett på ham som et forbilde og en «ledermentor», og hadde hatt store forventninger til ham som min kommende leder. Jeg hadde derimot, gang på gang de siste måneder, blitt skuffet over at han ikke hadde respondert på mine forespørsler eller «tatt tak i» situasjonene som hadde oppstått.

Nådestøtet

Han begynte å snakke til meg allerede før han nådde frem til barbordet der jeg sto, og han sa med lav, men tydelig og klar stemme: «Siv! Jeg kan ikke ha en PMS kjerring fra helvete gående rundt i organisasjonen min! Dette må det bli slutt på!»

Jeg snappet etter pusten og måtte holde meg fast i barbordet. Det kjentes som alt blod forlot hodet, jeg ble helt svimmel og ør, det begynte å pipe høyt i ørene, hjertet slo som besatt og synet ble slørete og «tunnelaktig». Alle lyder og bevegelser i rommet ble borte for meg – jeg så og hørte kun denne konserndirektøren nå. Jeg var helt lamslått, usikker på om jeg virkelig hadde hørt riktig. Jeg satte meg på barstolen og holdt meg fortsatt godt fast i bordet.

Han fortsatte: «Du føler deg misforstått. Og du føler at du har blitt ansatt på feil premisser, at du ikke har fått det mandatet og den lederautoritet du ble lovet da vi ansatte deg, og at du er blitt «lurt», ikke sant?» Jeg nikket bekreftende, klarte ikke å få frem en lyd. Han sa videre at jeg ikke var noen leder, spesielt ingen toppleder, og han anbefalte meg å si opp stillingen min – NÅ! – der og da. Jeg klarte ikke å si noe. Det ble en pinlig pause som føltes som en evighet.

Han tok igjen ordet og fortalte en lang historie om en tidligere leder som hadde rapportert til ham.  Denne personen hadde hatt utfordringer i sin stilling som leder, og konserndirektøren hadde anbefalt ham å si opp jobben sin og gå «en annen vei», faglig – ikke innen ledelse. Denne ansatte hadde gjort det, han fikk seg ny jobb som ikke var en lederstilling (selvfølgelig med hjelp fra konserndirektøren), og i ettertid hadde han flere ganger takket for at han hadde bedt ham om å slutte, vært ærlig, og fått ham til å forstå at han ikke var god nok som leder.

Det ble igjen en stille pause. Jeg klarte fortsatt ikke å snakke. Tankene raste gjennom hodet, og jeg kjempet en indre kamp med meg selv for å holde pusten under kontroll.

Konserndirektøren fortalte meg hvor vanskelig det nå ville bli for meg i selskapet, dersom jeg ikke sa opp min stilling. Jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke hadde klart å etablere tillit i organisasjonen, at det ville bli svært utfordrende for meg hvis jeg fortsatte i min stilling og at jeg var «på minussiden» dersom jeg fortsatte i selskapet. Jeg forsto der og da hva slags samtale dette var, og jeg visste at jeg ikke kunne vise noen form for reaksjon. Jeg visste at jeg måtte kontrollere alle følelser og reaksjoner fordi det kunne, og ville, bli brukt mot meg etterpå. Dette var en «maktdemonstrasjon». Jeg satt derfor helt rolig og svarte: «Jeg hører hva du sier.»

Endret taktikk

Konserndirektøren fikk nok ikke den responsen han hadde håpet på, for etter dette endret han taktikk. Han satte seg på en barstol rett ovenfor meg. Fra å ha snakket om hvor dårlig jeg var som leder, at jeg definitivt ikke var en egnet toppleder, og hvor innstendig han oppfordret meg til å si opp min stilling, begynte han da å snakke om hvor godt han syntes at jeg hadde gjennomført enkelte oppgaver. «Siv, du er virkelig ikke god på den interne forvaltningen, men du har et sterkt engasjement og har vært god på håndtering av kunder og leverandører.» Vi hadde, i lengre tid, hatt utfordringer med leveranser i henhold til kontraktsforpliktelser til flere av de store kundene. Vi hadde mottatt mange kundeklager og jeg hadde vært i mang et kundemøte i forbindelse med dette. Han sa videre: «Spesielt Software leverandørene og forhandlinger med disse har du manøvrert særdeles godt.» Det ble stille. Jeg sa fortsatt ikke noe. «Hmmm, dersom du allikevel velger å ikke slutte i selskapet, kan jeg kanskje etablere en ny rolle til deg… ansvarlig for «vanskelige» kunder og Software leverandører…  –  en rådgiverrolle…» Det ble hengende i luften…

Jeg satt fortsatt helt stille og viste ingen tegn til reaksjoner på hans uttalelser. Jeg følte at vi ble iakttatt. Etter en stund svarte jeg igjen det samme som tidligere: «Jeg hører hva du sier.»

Konserndirektøren smilte nå, og sa til meg at jeg måtte tenke meg godt om før jeg tok et «endelig valg». Han forklarte også at dersom jeg hadde behov for en prat, ville han alltid være der for meg. Han avsluttet samtalen med å si at han måtte få gi meg en klem. Vi reiste oss og konserndirektøren ga meg en ordentlig «bamseklem».

Zombie

Jeg følte meg som en «zombie». Jeg kjente nesten ikke mine egne bein, men jeg visste at jeg måtte gå derfra på en normal måte. Møtet hadde kanskje tatt 15 til 20 minutter og det var mange mennesker i og rundt kantinen og Kundesenteret på dette tidspunktet. Jeg følte at «alle» kikket på oss og jeg var helt skjelven. Jeg «styltet» meg av gårde på mine høye hæler over det åpne området fra Kundesenteret, forbi kantinen og trappen, bort til heisen. Jeg prøvde å holde hodet hevet, rak rygg og gikk med en balansert, rolig og smilende holdning. Jeg erindrer vagt at jeg hilste på flere personer underveis, men jeg var helt inne i «min egen boble» – åndsfraværende, delvis hyperventilerende og nærmest i sjokktilstand. Jeg kom meg inn i heisen. Tok heisen opp til en eller annen etasje som jeg ikke husker, klarte å komme meg usett ut av heisen og inn i et tomt møterom. Her ble jeg sittende apatisk i flere timer. Kunne ikke forstå det som hadde skjedd – var dette virkelig?

Etter et par timer skulle jeg inn i et møte med en annen person som tidligere hadde vært direktør i selskapet, og som under samme konserndirektør hadde blitt kraftig degradert og tilsidesatt. Jeg tok meg til det avtalte møterommet, og da jeg kom inn stirret den tidligere direktøren sjokkert på meg, sa at jeg «så ut som et spøkelse» og lurte på hva som hadde skjedd. Jeg fortalte ham hele historien. Han ble ikke sjokkert, sa han hadde hørt om tilsvarende situasjoner med denne konserndirektøren tidligere, særlig i forhold til sterke og utadvendte kvinner. Det fantes flere slike personalsaker i arkivet.

På det tidspunktet, valgte jeg å ikke gå videre med denne hendelsen. Jeg rapporterte det ikke til HR eller noen andre i konsernledelsen. Jeg valgte å bli i selskapet og holde en «lav profil». Det skulle imidlertid vise seg at det ikke var nok. Etter ytterligere flere turbulente og slitsomme måneder valgte jeg å fortelle historien til HR direktøren – DET ble en ny sjokkopplevelse, som du skal få høre om i en senere episode.

Dagens situasjon

Hva gjør så denne konserndirektøren i dag? Jo, han har sluttet i selskapet og i dag er han partner i et mindre konsulentselskap og innleid som ledelsesrådgiver for IT direktøren i en av Norges store offentlige etater. Jeg har også fått høre at de to sammen reiser rundt til andre viktige offentlige etater, holder foredrag og gir råd om ledelse innen IT området.

Skremmende tenker jeg – Hva tenker du?

 

Foto: Pixabay (free images)