#MeToo

I flere uker har vi kunnet se #MeToo i sosiale medier verden over. Kampanjen ble startet av den amerikanske skuespilleren Alyssa Milano etter at flere kvinnelige skuespillere sto frem og fortalte at de hadde blitt utsatt for seksuell trakassering og/ eller overgrep av Hollywood-produsenten Harvey Weinstein. Det har ikke vært like stor respons på #MeToo-kampanjen i Norge som i mange andre land, men sist søndag ettermiddag ble det avholdt markering og appeller utenfor Stortinget, mot overgrep og seksuell trakassering av kvinner også i Norge.

Jeg var der, og det var en sterk opplevelse.

MeToo

 

Respekt – eller mangel på sådan

Jeg har selv jobbet i restaurant-bransjen, «showbiz»-bransjen og i sterkt mannsdominerte miljøer i IT-bransjen i flere tiår. Når jeg jobbet som ryddepike på diskotek i ungdomsårene var det «dagligdags kost» å bli klapset på rumpa, få et grepa tak opp i skrittet enten bakfra eller forfra, eller dratt ned i en sittegruppe med en gjeng gutter som «tafset» både her og der. Å være ryddepike var mer eller mindre ensbetydende med å være «fritt vilt».

Opp gjennom årene har jeg også mange ganger fått slengt kommentarer som: «Oi, du har rødt hår – du må være en skikkelig villkatt i senga» eller «Rødt hår ja – er du ekte rødhåret eller? Kan du bevise det da, hahaha…». Og hvis man i en bar eller på et utested etter et danseshow eller dansekonkurranse, høflig avviste en tilnærmelse fra en (full) mann, har det mer enn en gang blitt slengt både horekommentarer og diverse lugubre sextilbud i retur.

Jeg husker også godt en hendelse for mange år siden, der jeg hadde kledd meg i sexy undertøy under drakten min når jeg skulle på fest med min daværende kjæreste. Min kjæreste var gründer og sjef i et IT-selskap, og det var mange lokale næringslivsledere på denne festen. Jeg er fortsatt usikker på hvordan det kom frem at jeg hadde sexy undertøy under drakten, men utover kvelden kom den ene etter den andre av min kjærestes mannlige kollegaer og venner og, først diskré men etter hvert ganske åpenlyst, plukket opp under skjørtet mitt. Det utartet seg til det rene marerittet og til slutt opplevde jeg at flere av dem sto der og lo rått og sa at jeg selv hadde bedt om det fordi jeg hadde kledd meg slik. Jeg ble skikkelig forbannet, sa hva jeg mente om den saken og marsjerte ut av lokalet!

Sexy undertøy

Mange år senere møtte jeg min tidligere kjæreste, sammen med mange av de samme gutta fra historien over, ute på byen. Min eks-kjæreste spurte hvordan det gikk med meg og hva jeg jobbet med nå. Jeg hadde nettopp klatret et godt stykke oppover på karrierestigen og blitt Country Manager med ansvar for fire avdelinger i selskapet jeg jobbet for. Jeg var skikkelig stolt og fortalte dette. Da kom det en høy kommentar fra en av gutta i gjengen: «Hvem faen har du pult da, for å få til det?» – alle lo rått.

Dette er faktisk IKKE greit!

Det viser en så fullstendig mangel på respekt, og DET er den store utfordringen!

Respekt – definisjon fra Wikipedia: Respekt eller aktelse er et begrep for vår holdning overfor andre mennesker som kan vise at vi anerkjenner at den andre er verdig en aktelse enten som vår likemann eller som en vi setter høyere enn oss selv. Ærbødighet og anseelse er andre begrep som kan nyttes synonymt. Tilsvarende kan anerkjennelse for en annen persons handling eller prestasjon gis i form av en uttalt respekt. Eksempelvis, «Det står respekt av det valget hun tok.» Begrepet respekt er et positivt ladet ord. Motsetningen til respekt er forakt. Å vise mangel på respekt vil gjerne bli oppfattet som å være uforskammet. Fra engelsk er begrepet disrespect adaptert til muntlig norsk gjennom slanguttrykket «å disse».

Respekt2

 

Trakassering og Arbeidsliv

Flere hundre personer møtte opp sist søndag utenfor Stortinget. Allikevel er dette ekstremt lav oppslutning, for vi vet med sikkerhet at veldig mange kvinner (og noen menn) i Norge har opplevd, og faktisk fortsatt opplever dette – kanskje daglig. Mangel på oppslutning er dessverre en trend vi ser i Norge når det gjelder situasjoner som virkelig behøver å bli belyst og tatt opp i samfunnsdebatten. Det er helt vanlig at vi i Norge «dysser ned tabubelagte temaer». Spesielt de temaer som omhandler dårlige arbeidssituasjoner og utfordrende forhold mellom arbeidsgivere og ansatte – være seg seksuell trakassering, trakassering generelt, mobbing av ansatte (voksenmobbing), grove personovergrep, dårlig håndterte nedbemanningssaker, varslingssaker, feilansettelser som eskalerer osv. osv.

Dette er urovekkende! Hvorfor tør vi ikke stå frem i Norge? Vi vet jo at dette skjer – faktisk ganske ofte og i mange bedrifter i Norge.

Trakassering – definisjon fra Wikipedia: Trakassering er å forulempe, ergre eller plage og kan ha en rekke forskjellige former.  I juridisk sammenheng i Norge er trakassering definert som «handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». Trakassering kan være enten en isolert eller gjentatt hendelse. I henhold til Arbeidstilsynet er det trakassering «når en eller flere personer gjentatte ganger over tid blir utsatt for negative handlinger fra en eller flere personer. Dette kan for eksempel være uønsket seksuell oppmerksomhet, plaging, utfrysing, fratakelse av arbeidsoppgaver, eller sårende fleiping og erting.» I tillegg er det en ubalanse i styrkeforholdet, for eksempel mellom en ansatt og en arbeidsleder, når trakassering forekommer.

Mobbing

#MeToo-kampanjen er, slik jeg ser det, et første steg til å starte samfunnsdebatten rundt trakassering, mobbing og andre negative utfordringer som faktisk preger mange bedrifter og store deler av norsk arbeidsliv i dag. #MeToo-kampanjen fokuserer på seksuelle trakasseringer og overgrep, og samfunnsdebatten bør etter hvert også vinkles inn på alle de andre typer trakassering, mobbing og personlige overgrep som nesten daglig skjer «bak skjulte vegger» i norske bedrifter. OG det gjelder ikke bare kvinner! Både kvinner og menn, eldre og unge utsettes daglig for trakassering, personlige overgrep og direkte mobbing på arbeidsplassen.

Den norske arbeidsmiljølovens § 12 lyder (bl.a):  Arbeidstakerne skal ikke utsettes for trakassering eller annen utilbørlig opptreden. Mobbing på arbeidsplassen er således forbudt ved lov. Arbeidsgivers ansvar for å sørge for kartlegging av arbeidsmiljøet og tiltak der hvor kartleggingen avslører problemer, omfatter også tiltak mot mobbing.

 

Makt

Ledelse og makt

Dessverre er det slik at der det er mulig å utøve makt, skjer også trakassering, mobbing og andre grove personlige overgrep. Ledelse innebærer makt, og ledere må ha makt for å kunne utøve ledelse og gjennomføre beslutninger. Dessverre er det slik at ikke alle ledere klarer å utøve ledelse og håndtere slik makt på en god måte. Det finnes et uttrykk som sier: «makten har gått til hodet…», og dette beskriver egentlig ganske presist når ledelse og makt snus til det negative. Ledere som ikke klarer å utøve ledelse på en god måte blir gjerne «høy på seg selv» og mange ledere, både menn og kvinner, utøver maktmisbruk daglig i sine posisjoner. Mange ledere tror at de kan gjøre «hva som helst» mot de ansatte nettopp fordi de er ledere, de føler seg «uangripelige» og de mener at de står helt og fullt i «sin rett til å gjøre det», under unnskyldningen at «det er jeg som bestemmer for jeg er sjefen». For å få slutt på trakassering, mobbing og andre grovt personlige overgrep er det her vi MÅ begynne – Hva innebærer god ledelse og hvordan utøve dette?

«Mange ser på ledelse som en forfremmelse, mens det i realiteten er et valg. Et livslangt, forpliktende, etisk valg.», skrev Hanne Kristin Rohde, tidligere politidirektør i Oslo-politiet, under overskriften «Makt er noe av det farligste vi utsettes for» i en kronikk i Aftenposten i mai 2015. Rohde skrev den gang om lederkulturen i politietaten, men dette gjelder like mye for alle bedrifter og organisasjoner i Norge i dag. Rohde skrev videre: «Å forvalte makt på en klok måte skiller egnede ledere fra de uegnede.» Jeg kunne ikke vært mer enig! Når man tar valget om å bli en leder, tar man også valget om å være et forbilde og en rollemodell både for de ansatte og for kollegaer oppover og nedover i organisasjonen/ bedriften. Det er derfor ekstremt viktig som leder å «gå foran som et godt eksempel» og forvalte den makt et lederskap gir, på en klok og god måte, uten at egoismen og «what’s in it for me»-tankegangen tar overhånd.

Foreldre som Rollemodeller

Politikerne har hatt sterkt fokus på mobbing i skolen de siste årene. Media har også ofte hatt store oppslag om mobbing i skolen og at skolen må være en «mobbefri sone» – at barna skal skjermes fra trakassering, mobbing og overgrep og at dette raskt skal slås ned på. Hvorfor gjelder ikke dette også i arbeidslivet? Hvis foreldrene, som er del av arbeidslivet, enten mobber/ trakasserer andre ansatte i sin lederrolle, blir utsatt for mobbing/ trakassering som ansatt eller, sist men ikke minst, observerer at andre ansatte blir utsatt for mobbing/ trakassering på arbeidsplassen, ikke sier ifra – hvordan skal da foreldre kunne gå foran som forbilder og rollemodeller for sine barn? Jeg tør påstå at vi ikke blir kvitt mobbing, trakassering og overgrep i skolen og blant de unge, før de voksne slutter med mobbing, trakassering og personlige overgrep i arbeidslivet (og i livet generelt).

 

Gråsone

Gråsoner

Gjennom årene har jeg utviklet en høy personlig integritet. Jeg er sterkt opptatt av «rett og galt», etikk og moral, gode verdier, «skikk og bruk» osv. og kanskje det aller viktigste – RESPEKT for andre mennesker. Og kanskje spesielt i arbeidslivet, der jeg både har sett og selv opplevd noen av de kanskje verste eksempler på når dette ikke fungerer.

Jeg har vært en del av arbeidslivet fra jeg var 14 år og har jobbet meg opp «fra gulvet til toppledelse» innenfor IT-bransjen. I løpet av alle disse årene som del av norsk arbeidsliv har jeg alltid vært den som stiller spørsmål, og spesielt ved uetiske eller kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Jeg har også vært den som utfordrer ledelsen dersom adferd er i strid med god forretningsskikk, uetiske, umoralske eller i grenseland ift. bedriftens og/ eller menneskelige verdier. Jeg har erfart at da jeg var «ung og lovende», så var disse spørsmål og min utfordrende stil fullt ut akseptert innenfor den mannsdominerte ledelsen i IT-bransjen – det var jo bare flott å være nysgjerrig. Etter hvert som jeg har blitt eldre derimot, er denne typen spørsmål og utfordring blitt «en trussel» – jeg er gått fra å være «nysgjerrig» til «bråkmaker» og «konfliktskaper». Jeg har ved flere anledninger de siste årene fått høre at det er viktig «å forstå spillet», at det handler om «taktikk og politikk» og at jeg må «akseptere gråsoner»…

Jeg har opplevd mange eksempler på situasjoner i arbeidslivet der «galt har blitt rett», etikk og moral er forkastet, verdier er borte, god «skikk og bruk» er glemt og RESPEKT for enkeltmennesket er totalt fraværende. OG jo høyere opp i lederposisjon, jo verre dessverre.

Ape-ikkesnakke-ikkehøre-ikkese

 

Konsekvenser

«Hvis du våger å si noe, risikerer du å bli både irettesatt og beordret til å tie.» skrev Rohde i samme kronikk som tidligere nevnt i Aftenposten i mai 2015. Og dette gjelder mer enn noen gang! Dersom man står frem og forteller om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen blir man gjerne trakassert og mobbet; utfryst, utestengt fra arbeidsmiljøet, degradert og/ eller omplassert, baksnakket, utsatt for onde negative og løgnaktige rykter – og i verste fall mobbet ut av bedriften og kanskje også arbeidslivet.

Mange mellomledere og 1.linje ledere våger derfor ikke å si noe, og blir det vi kaller for «JA-ledere!». Mange toppledere satser på å danne seg en gruppe «JA-ledere» under seg i flere nivåer, for da er man jo egentlig «enerådende» og får det som man vil – hele veien. Dette er farlig ledelse – og det åpner opp for både korrupsjon, svindel og «vennskapelige allianser» på toppledernivå mellom ulike bedrifter, organisasjoner, bransjer og sektorer m.m. Mange sier at Norge er et land der slikt ikke har stor utbredelse – der tar de feil. Dette er en kultur som har vokst frem over de siste tiårene dessverre i takt med den prestasjonsbaserte lederkulturen. Det er på høy tid at vi tar tak i dette, at flere sier ifra, at vi tar samfunnsdebatten og får endret «JA-leder»-kulturen og mange av de «infiserte» bedriftskulturene i Norge. Det vil ta tid – vi MÅ begynne nå!

Tekstboks - Godt Arbeidsliv

 

Min #MeToo historie

Min #MeToo historie har formet meg til den personen jeg er i dag. Den er grunnlaget for hvorfor jeg har så sterk integritet og hvorfor jeg er så opptatt av «rett og galt». Denne historien er ingen «gråsone»!

Denne hendelsen skjedde ikke i arbeidslivet, men det er allikevel denne historien som gjør at jeg aldri vil gi opp å kjempe for de gode verdier, for god moral og etikk og for RESPEKT for enkeltmennesket, både som privatperson og i arbeidslivet.

Jeg sitter på trappa og venter på mamma. Jeg har sluttet å gråte. Blikket er tomt, ansiktet er dratt og grimet av tårer. Det er overskyet, ikke sol, ikke regn. Det er enten høst eller vår.

Jeg kan ikke huske helt klart om det er høsten rett etter at jeg startet i 1. klasse, om det er våren i 1. klasse eller om det er høsten i 2. klasse. Året er derfor enten 1978 eller 1979. Jeg er 7 eller 8 år gammel. Mamma hadde alltid vært hjemmeværende, men da jeg begynte på skolen, begynte mamma å jobbe. Det var derfor avtalt at jeg skulle gå til naboen etter skolen og være der til mamma kom hjem fra jobb. Denne dagen hadde jeg gått derfra tidligere og satt på trappa og ventet – det var en årsak til det…

Mamma kom hjem og ble helt forferdet over hvordan jeg så ut. «Hva har skjedd, jenta mi?» Og jeg fortalte. Fortalte om hvordan nabogutten hadde sagt at jeg skulle kle av meg. Om hvordan han forklarte at «alle de andre barna i nabolaget gjorde det», når jeg sa at jeg ikke ville – «jeg var vel ikke dårligere enn dem…». Fortalte at han også kledde av seg naken og ville at jeg skulle ta på han – overalt – og bruke munnen min… Jeg fortalte om hvor ekkelt jeg syntes dette var og at jeg ikke ville gjøre det igjen. Jeg gråt og gråt.

Mamma ble streng og sa: «Siv, du må ikke fortelle slike skrøner om vår nabo.» Mamma trodde ikke på meg. Jeg bedyret at det ikke var skrøner – det var ikke noe jeg diktet opp. Mamma sa: «Du må ikke lyve slik! Dette må du aldri fortelle til pappa og jeg vil ikke høre om dette igjen! For noe tull!»

Jeg snakket aldri om dette igjen. Ikke som barn.

Jeg måtte fortsette å gå til naboen etter skolen nesten hver dag. Jeg var kjempeglad de gangene jeg kunne dra til tante eller en av våre andre naboer etter skolen. Men nesten hver gang jeg var hos denne naboen skjedde dette igjen og igjen, år etter år… Jeg hatet nabogutten! Dette fortsatte helt til jeg ble stor nok til å få lov til å være hjemme alene etter skolen.

Barn gråter

Jeg fortrengte dette i mange år, helt til jeg som voksen måtte ta et oppgjør med meg selv (og mange lange samtaler med mamma og pappa). Denne hendelsen ga meg en «brutal start i livet» og jeg vokste opp med både et dårlig selvbilde og dårlig selvtillit – det tok mange år før jeg kunne legge bitterheten og hatet til side. Denne nabogutten var en del av en Jehovas Vitner familie, med alle de føringer det har. Han var kanskje 14-15 år når dette startet og faktisk bare et barn selv. Det er ingen unnskyldning for det han gjorde mot meg, men jeg har etter hvert klart å tilgi og gå videre.

Denne opplevelsen har satt sitt preg på meg som menneske. Jeg har en ekstremt sterk rettferdighetssans, empati og omtanke for andre mennesker. Jeg klarer ikke «å snu ryggen til». Jeg vil alltid stå for ærlighet, riktige verdier, god etikk og moral og høy integritet. Jeg vil alltid være genuin!

Avslutningsvis oppfordrer og utfordrer jeg alle ledere – toppledere, mellomledere og 1. linjeledere, teamledere, prosjektledere – ja, uansett lederskap, til å si ifra og «ta kampen»! Ikke bare kampen mot seksuell trakassering, men også kampen mot ALL trakassering og maktmisbruk i arbeidslivet! Jeg tar kampen og samfunnsdebatten – Gjør du?

Bli med på å gjøre norsk arbeidsliv til «et godt sted å være»!

 

Foto: Pixabay (free images)

En kommentar om “#MeToo

  1. God morgen Siv 🙂

    Takk for nok et gripende innlegg, du skrive forbasket godt!
    SÅ viktig å vinkle #METOO inn i debatten, der ledere uansett nivå bruker makten sin på en feil måte. Jeg var redd, da jeg hørte om kampanjen første gang, at den skulle «ta av» som en form for gapestokk, eller søppelkasse. Viktig å fokusere på at det er ikke «kun» trakasseringer, og overgrep av seksuell art som bør belyses, men så mye, mye mer.

    Liker spesielt godt at du setter fokus på linken mellom mobbing og foreldrerollen- SÅ VIKTIG – Alt for sjeldent noen tør peke på den «Elefanten»!

    Monkey see, Monkey DO

    Gleder meg til neste post:-)
    Heidi

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s